Min Komode

Jeg kan anse meg for et geni.
Men ikke akkurat i denne historien.

Jeg ante som sagt ikke noe om min slekts historie.
Jeg hørte om Mathias Lie og hans avvsining av Hesteknulling laget som et Monument med Militærtromme, Fat, Bord og Militærveske med høy for svært kort tid siden.

Men Mathias lagde altså Komoder til sine Karen-etterkommere.
Fargen øverst er rødaktig.
Men satt sammen med fatet ser du at det dreier seg om den samme fargen.

Mer skremmende blir det derfor når du ser de to gjenstandene sammen med en liten komode jeg lagde i barndommen.
Fargen er svært lik.

Jeg har til og med satt på en liten Fot på skuffens forside.

Som om å poengtere noe.

Og kanskje kan det være tilfelle at jeg ubevisst hadde sett på komoden til Mathias og ubevisst sett poenget med det.
Isåfall var jeg ekstremt intuituiv, men også ganske voldelig.
Satt sammen blir da den store Komoden, den lille Komoden (fot) og Fatet til en kropp.
Fargen kan dessuten peke mot påskens Appelismani.

Johannesmyten som ironisk kannibalisme.

.
.
.
.
.
.

Men det er desverre grunn til å anta at min komode ikke var min ide.
Bikkja vår ble senere begravd på vei opp til hytta.
Og min lille komode er ganske sikkert lagd på oppdrag.
"Kanskje du kunne lage en liten komode til Lady?"

Gi Labb.

Sånn sett tok Lady en grusom hevn mange år senere da Astris Dagbok ble funnet.

Moren min hadde i mange år med stolthet snakket om Sandemoses utrykk med å Hjelpe Din Venn Med Å Begrave Et Lik.
Men det var ikke hennes nazismeflirt i ungdommen hun tenkte på.
Heller ikke Astris død som hun konkret levde som en fortsettelse av.
Og som hun ikke visste om skjebnen til, i motsetning til en del av hennes eldre søsken.

Hun tenkte på den stakkars jævla bikkja.