Jeg er homofil.

Pga novellen Brannen av Georg Johannesen.
Men det dreier seg om et fragment.

Ja, jeg vet det Georg.

Den ble gitt engelskmenne for utnyttelse av min person, med ødeleggelse av dette huset som eneste poeng.
Det vil si en dust som elsker sin Eli (Anne Hannisdal, Kristin Vestland, Heidi Rosendal, Ingvil Husum, Britt Arnedal, Eli Lunde, Eli Frogner og Marit Frogner, men fastsatt som to venninner og kjærester, de homofile traktorlesbene Marlitin Skjøtskift og Randiralful Skjøtskift)

Jeg er per def ikke tilstede i novellen eller i mitt liv.
Kun de to kameratene bor i bygget, for å undersøke nazistiske tilbøyeligheter.
Og for å ramponere mest mulig.

Come On er Brians Mock No.
I've Just Seen A Face er den første avsløring av hvor ekkel min families historie er.
Benyttet som grunnlag for mitt konfirmasjonsbilde.
Nico er en europeisk hyllest av projektet.

Da jeg ble 15 år fikk jeg lov å leve en sommer med fastsettelsen av meg som død.
Sangen 17 hvor jeg egentlig er 29 og venter på at min geskjeft og min mor skal dø.

Tegneseriemuseet er Kvernelands versjon av novellen, brukt som en avslutning.
Tegneserien ble trykt i Dagsavisen, dvs Dachsavisen og gjorde en vinkling mot bestialitet nødvendig.
Tunellene ved Roa er på en måte Kvernelands Amputerte Klassikere, i form av tre tomme dassruller.
Hønefoss-hølet ved utkjørselen mot kopien av min mors antikvitetsavdeling er fastsettelsen av at Kistefoss ikke bare betyr Kirkeristen.
Det er selve grunnlaget.
Foten.
Årsaken til en ganske stor ansamling muslimer befinner seg der.

Noe som tyder på at mitt mål i livet handler om muslimene som problem.