O hi O!

O hi David Thomas!

Disse to albumene mine, Raygun Suitcase (1995) og Why I Hate Women (2006) må bety noe.
Men hva?

Nei, spør du meg...

Jeg vet at det første er favoritten din blant Ubus kolleksjon.
Og du har sikker fått med deg ironien med Suitcase...?

Ja, du påstår at gruppers egentlige mening er å frakte sorte bokser fra en bydel til en annen.
Jeg regner med at du i det minste på Raygun henviser til mulige andre innholdsmetoder enn gitarer.
Og jeg tenker ikke på Heroin.

Nei, jeg tenkte ikke på Lou Reed da jeg sa det utsagnet, men Blue Ray er ikke vanskelig å se for deg med en gunner, eller?

På ingen måte. Heller ikke så tidlig som 1995.
Derimot undrer jeg litt på symbolikken til Raygun-coveret.
En liten Empire State Building under en asiatisk gudinnefigur?
Hva fikk deg på den tanken????

Vel det var så enkelt som at jeg vandret gatelangs en natt og kikket opp på himmelen.
Der sto det vanvittig nok et gatelys og lyste ned på meg.
Koblingen til Solens Rike muliggjør symbolikken med de tre elementene sett sammen.

Det hadde ingen andre innhold eller du tenkte ikke på andre bestemte personer?
Du tenkte ikke på King Kong?
Ødeleggelse?
Gunner og vold?

Så tidlig som 1995 mener du?

Glem det.
Hvorfor hater du indianske kvinner?

No comment.

Haha (lakonisk latter)

Da fikk jeg ihvertfall rett i at Fun House betyr Nøff-house.

(I never knew it Al!)

M C 5

Hva betyr dette bandnavnet?

Myndighetene i USA var ikke i tvil og i dokumentene om dem står det "MC5 (Motor City Five)".
Vi kan gå ut fra at det ikke er tilfelle.

Men tolkningene er allikevel flere.
Dels dreier det seg om et sammensatt band, som gjenspeiler forskjellige virkeligheter.
T.o.m transvestitten er en skjult del av bandets virkelighet, som Sinclair ironisk poengterer på sitt eget firmanavn.
Da bandet møtte veggen falt bandet fra hverandre slik USA er i reel fare for å gjøre.

Den egentlige betydningen er antagelig Mama See Five.
Et slag i ansiktet til Mamma, som vi alle har lyst til å foreta en gang i blant.
Spesielt hvis vi ser henne som afrikansk gjenspeilet av vårt krøllede hår.

Videre fører dette til en oppvåkning om Jesus.
Mama Isis see 5.
Jesus iførte seg rollen som Menneskesønnen.
Men ved å gjøre dette til en konkret virkelighet kommer vi etter 2000 år fram til ham som en ydmyket egyptisk unggutt som sto i spenningen mellom Kleopatras tyrrani og ødeleggelse av Egypt og Mamma Maria som en ønsket morstilknytning (vi vet fra Jesus' utsagn at han ikke fant noen perfekt mor med Maria, og han er derfor et forbilde for både kvinner og menn. INGEN kommer til å finne noen Perfekt Mamma).
Jesus fant Isis.
Men mennesket Jesus er i den reelle oppvåkningen en oppstykket virkelighet ettersom han er i besittelse av to mødre, Maria og Kleopatra.
Vi må holde fast ved dette i forhold til Isis som en virkelighet ved egyptisk religion.

MC5 er selve oppvåkningen av Egypt via disse tolkningene.
De muliggjør en tilknytning til Egypt fra et amerikansk ståsted, og viser sider av det problematiske ved det.
Bandet falt fra hverandre.
Men MC5 "falt" også til London allerede i 1970.
De falt konkret til Helsinki i 1972 under avslutningen (aha? Dara?)
Dessuten er de den egentlige oppvåkningen om Egypt for Iggy.
Uten MC5 ingen Anubis-Iggy og heller ingen Cheetah-Iggy (Pink Panther Iggy).

MC5 har antagelig i seg muligheten til en egyptisk tilknytning også for sorte.

Fred Sonic Smith var ikke den mest intelligente i MC5

Han giftet seg med Patti Smith bl.a.
Han opptrådte i en romdress i 1971 som ville gjort James Williamson stolt og flau samtidig.

Wayne Kramer anså seg som lederen av bandet, dels fordi han ikke lagde sangen Looking At You.
Men Tyner er den egentlige lederen.

Så hva er viktig med Sonic Smith?
Han maktet å lage en single etter MC5.
Det vil si en styrke som sidestiller ham med ethvert punkband på kloden.
Og han hadde en bra trommeslager i Sonic Randevouz Band.

Det viktige er låta Shakin' Street, som Sonic skrev selv (mens han både sang og spilte gitar samtidig som Tyner poengterer).
Låta fikk sin advarende plass som nest-nest sist på Back In The USA.
Bitu henspiller opplagt på et nødvendig "møte" med den afroamerikanske beforlkningen.
Black To Comm. Som er en teknisk innputning av en ledning til en forsterker (aha? Dara?)

Men låten mellom de to er Human Being Lawnmover.
Fred fikk sin ide til Shakin' Street via opptreden på stadionet Saginaw Civic Center.

Fred Sonic Smith likte å sloss rett og slett.
Spør Patti om dette er tilfelle....

Back In The USA

MC5's andre album og tittel må bety noe.
Men hva er ikke lett å skjønne uten å kjenne til historien, og ikke minst se på følgene, eller mer konkret, konkurentens album Fun House.

MC5 slapp Stooges inn i varmen i 1968.
De foreslo dem for Elektra og ble signet sammen med dem.
Stooges kunne ikke spille og lagde et amatørmessig album i 1969 uten mer enn et par sanger (hvorav resten ble laget i Studio).

Noe skjedde fra 1968 til 1970.
Og Stooges visste i 1970 at de var inne i varmen, mens MC5 ser situasjonen fra utsiden med sitt album. Fun House gjenspeiler at Stooges er i besittelse av begge bandenes kraft.
Og MC5's videre karriere gjenspeiler også dette.
High Time fra 1972 uttrykkker et Too Much Too Soon som virker uforståelig i forhold til karrierer som utfolder seg over flere 10-år.
Samtidig gikk MC5 under med ære.
Og videre er det mulig å se Iggys karriere som en total gjenspeiling av MC5.
Han følger sine forbilder, dels av respekt, men også fordi han vet at hans egen person ikke er virkelig.
Det er ikke mulig for en jødisk trailerparkgutt å utfolde seg i den historien som han gjorde.
I møte med England og Europa.
Men først og fremst i møte med hvite rasister, og sorte.
Til og med i møte med jødiske helter som Reed og Dylan.

MC5 hadde kommet i møte med de sorte.
Og gjorde via Sinclair en kobling til Black Panther-bevegelsen med den ganske useriøse White Panther.
Derfra sluttet historien ganske brått med bombing av regjeringsbygg (venner av bandet kan ha vært involvert), fengsling av Sinclair (10 år for en marjuhana sigarett), men for MC5 sluttet det konkret med deres benyttelse av Eektras logo i en helsides utskjelling av en myndighetsperson.

Poenget med historien er at den fortsatte med jødenes støtte.
De hvite var historisk i en umulig konfliktsituasjon med dem og støttet seg massivt til dem før og etter den andre verdenskrigen.
Det totale brudde mellom sorte og hvite som symboliseres med MC5's fall måtte få konsekvenser.

MC5 ble opplagt brukt selv.
Tyners afrofrisyre kan i seg selv ha fått Black Panthers til å se en mulig benyttelse av dem.
Sinclairs politiske standpunkt var tvildsomme og kommunistiske.
Vi har penslet innom Lennons støtte til Sinclair, og vi kan anta at Yokos maktbase har en del av sin virkeliggjøring der.

Men MC5 står uansett og først og fremst på egne ben.
De kunne hjelpe Iggy og Stooges, alliere seg med Black Panthers, og bli benyttet av Sinclairs kommunistisk influerte neddopning av studenter fordi de selv var VIRKELIGE.

Vi går tilbake til Back In The USA.
Albumet kan sees som en tilbakegang til tradisjonell amerikansk og hvit selvforherligelse.
Det er glatt og nesten lystig.
Med tilknytning til 50-tallet.
Sånn sett er det et album fra et band som har fått kuttet av seg benene, men som gjør som de blir bedt om.
Jeg har aldri giddet å høre mye på det.
Og som fortsettelse fra Kick Out The Jams er det katastrofalt.

Det er to ting som viser at det ligger noe annet og viktig under.
Lemmy sier det er hans favorittalbum. Og selv som en spøk er det vanskelig å glemme utsagnet.
Lemmy står på en revolusjonær og hvit linje.
Og produsenten sier han kun utførte bandets vilje.
Han produserte det av ren stolthet (fordi han fikk lov).

Det dreier seg om en bevisst underordnet rolle i forhold til den videre historien (vi kan se 2001's muslimske Titanic-tur som et stoppested i den forbindelsen).

Og hvis vi ser nøyere på de to låtene som kan synes nesten for 50-talls mimrende er det lett å finne nøkkelen.
Tutti Frutti som begynner kalaset og Back In The USA som avslutter det.
Tutti Frutti henspiller på fremførelsen av den på arenaen Sturgis i Michigan, den samme arenaen som Stooges fikk sitt navn fra.
Back In The USA er en henvisning til det forrige albumet.

Kick Out The Jams ble spilt inn over to dager live, med en viktig sang kalt Black To Comm som en glemt perle.
Og da er vi fremme ved dagens situasjon.

MC5 visste at de som pådrivere for den videre utviklingen var blitt kneblet av myndighetene, og de lot Iggy få lov til å starte ballet.
Vi kan se dette med Bowie-tilknytningen i 1972.
Betydningen for punken i England, og mer skjult, jødisk medvirkning til undergravning av det amerikanske hvite samfunnet.

Amerikanerne ville kommet til sitt stoppested uansett, og for jødisk del var det ypperlig å spille en annen rolle en ofrets og lakeien.

Men i møtet med de sorte må amerikanerne gå tilbake til MC5.
Jødisk og sort samarbeid er nødt til å kollidere.
Og den eneste årsaken til at samarbeidet kunne skje var Rob Tyners støtte til begge parter i 1968.

Jeg kjeder meg.

Og jeg fikk lyst til å skrive litt om Wally.
Fyren som startet Sex Pistols.

Crass er kun mulig å forstå som fenomen etter punkens avslutning i forbindelse med nettopp Wally.
Men regnestykket er ikke lett å få til å gå opp, og det er opplagt at Crass egentlig tok feil.
Det har ikke noe å si.

Wally sitter igjen som en kone gjør det når hennes ektemenn har dratt ut i verden for å lage revolusjon.
Det vil si Steve Jones og Paul Cook.

Problemet var at Glen Matlock fikk sparken i Sex Pistols i begynnelsen av 1977. Og Wally ble glemt.
Hvis vi ser dette i lyset av en mannlig vinkling på bevegelsen er det mulig å feste seg ved Steve Jones som et typisk eksempel på mannlig dumhet og tradisjonell mannlig tankegang.
Det vil bl.a si besøk på horehus.
Hvis vi dessuten fester oss ved Sids historie som prostituert i barndommen (dette er opplagt kjent ettersom Thunders nevner begge deler i sangen London Boys) er det mulig å tolke det hele som at Steve Jones besøk på horehus fører til Sids inntreden, og dermed en "ødeleggelse" av det hele.

Steve Ignorant.
Og en bevisst dreining mot det revolusjonelle ved punken.
Men Crass viser også at deres bevisste dreining er svært mannlig styrt og ikke helt ekte. Det mest synlige er Christ The Album etter mesterverket og totalt kvinnelig styrte albumet Penis Envy ("Kvinnene klarte å synge, da kan vi drepe Jesus", sett i lyset av anarkismen som Jesus per def).

Det holder dermed ikke å banke på mannlig aroganse eller kvinnelig ignoranse.
Dessuten er Sids inntreden mulig å se som en del av Vivienne Westwoods klan.
Og Glen Matlock kan sees som en fastsettelse av kjedelig mannlig hygge.
Omtrent som et horehus spør De meg.

Og da har vi endelig fått svaret på spørsmålet vi alle har lurt på.

(Men det spørsmålet får ikke dere vite. Lær dere å sette spørsmålstegn selv)

Jeg liker Mc5

Jeg elsker Rob Tyner.

Stooges er bare en lei plagiat.

Iggy er en DUST.