Back In The USA

MC5's andre album og tittel må bety noe.
Men hva er ikke lett å skjønne uten å kjenne til historien, og ikke minst se på følgene, eller mer konkret, konkurentens album Fun House.

MC5 slapp Stooges inn i varmen i 1968.
De foreslo dem for Elektra og ble signet sammen med dem.
Stooges kunne ikke spille og lagde et amatørmessig album i 1969 uten mer enn et par sanger (hvorav resten ble laget i Studio).

Noe skjedde fra 1968 til 1970.
Og Stooges visste i 1970 at de var inne i varmen, mens MC5 ser situasjonen fra utsiden med sitt album. Fun House gjenspeiler at Stooges er i besittelse av begge bandenes kraft.
Og MC5's videre karriere gjenspeiler også dette.
High Time fra 1972 uttrykkker et Too Much Too Soon som virker uforståelig i forhold til karrierer som utfolder seg over flere 10-år.
Samtidig gikk MC5 under med ære.
Og videre er det mulig å se Iggys karriere som en total gjenspeiling av MC5.
Han følger sine forbilder, dels av respekt, men også fordi han vet at hans egen person ikke er virkelig.
Det er ikke mulig for en jødisk trailerparkgutt å utfolde seg i den historien som han gjorde.
I møte med England og Europa.
Men først og fremst i møte med hvite rasister, og sorte.
Til og med i møte med jødiske helter som Reed og Dylan.

MC5 hadde kommet i møte med de sorte.
Og gjorde via Sinclair en kobling til Black Panther-bevegelsen med den ganske useriøse White Panther.
Derfra sluttet historien ganske brått med bombing av regjeringsbygg (venner av bandet kan ha vært involvert), fengsling av Sinclair (10 år for en marjuhana sigarett), men for MC5 sluttet det konkret med deres benyttelse av Eektras logo i en helsides utskjelling av en myndighetsperson.

Poenget med historien er at den fortsatte med jødenes støtte.
De hvite var historisk i en umulig konfliktsituasjon med dem og støttet seg massivt til dem før og etter den andre verdenskrigen.
Det totale brudde mellom sorte og hvite som symboliseres med MC5's fall måtte få konsekvenser.

MC5 ble opplagt brukt selv.
Tyners afrofrisyre kan i seg selv ha fått Black Panthers til å se en mulig benyttelse av dem.
Sinclairs politiske standpunkt var tvildsomme og kommunistiske.
Vi har penslet innom Lennons støtte til Sinclair, og vi kan anta at Yokos maktbase har en del av sin virkeliggjøring der.

Men MC5 står uansett og først og fremst på egne ben.
De kunne hjelpe Iggy og Stooges, alliere seg med Black Panthers, og bli benyttet av Sinclairs kommunistisk influerte neddopning av studenter fordi de selv var VIRKELIGE.

Vi går tilbake til Back In The USA.
Albumet kan sees som en tilbakegang til tradisjonell amerikansk og hvit selvforherligelse.
Det er glatt og nesten lystig.
Med tilknytning til 50-tallet.
Sånn sett er det et album fra et band som har fått kuttet av seg benene, men som gjør som de blir bedt om.
Jeg har aldri giddet å høre mye på det.
Og som fortsettelse fra Kick Out The Jams er det katastrofalt.

Det er to ting som viser at det ligger noe annet og viktig under.
Lemmy sier det er hans favorittalbum. Og selv som en spøk er det vanskelig å glemme utsagnet.
Lemmy står på en revolusjonær og hvit linje.
Og produsenten sier han kun utførte bandets vilje.
Han produserte det av ren stolthet (fordi han fikk lov).

Det dreier seg om en bevisst underordnet rolle i forhold til den videre historien (vi kan se 2001's muslimske Titanic-tur som et stoppested i den forbindelsen).

Og hvis vi ser nøyere på de to låtene som kan synes nesten for 50-talls mimrende er det lett å finne nøkkelen.
Tutti Frutti som begynner kalaset og Back In The USA som avslutter det.
Tutti Frutti henspiller på fremførelsen av den på arenaen Sturgis i Michigan, den samme arenaen som Stooges fikk sitt navn fra.
Back In The USA er en henvisning til det forrige albumet.

Kick Out The Jams ble spilt inn over to dager live, med en viktig sang kalt Black To Comm som en glemt perle.
Og da er vi fremme ved dagens situasjon.

MC5 visste at de som pådrivere for den videre utviklingen var blitt kneblet av myndighetene, og de lot Iggy få lov til å starte ballet.
Vi kan se dette med Bowie-tilknytningen i 1972.
Betydningen for punken i England, og mer skjult, jødisk medvirkning til undergravning av det amerikanske hvite samfunnet.

Amerikanerne ville kommet til sitt stoppested uansett, og for jødisk del var det ypperlig å spille en annen rolle en ofrets og lakeien.

Men i møtet med de sorte må amerikanerne gå tilbake til MC5.
Jødisk og sort samarbeid er nødt til å kollidere.
Og den eneste årsaken til at samarbeidet kunne skje var Rob Tyners støtte til begge parter i 1968.