Bergljot Hobæk Haff.

Jeg har nevnt Gunvor Hofmo og hennes forhold til en jødisk kvinne, Ruth Maier som døde i konsentrasjonsleir.
Dessuten at Gunvor på ett plan visste hva som skulle skje, og benyttet seg av en allerede død kvinne for selv å overleve.

Haff forstår Hofmo fra den vinklingen og utforsker personligheten som et håp.
Det vil si at hun identifiserer seg med heksene og sorte kvinneskikkelser i sine romaner.
Kvinner uten grunnlag, og fordømte i den tiden de levde.
Hun kommer fram til en total identifisering med Hofmo med romanen Jeg, Bakunin, om den russisk-jødiske anarkisten.
Og som en mannlig vinkling er det en måte å stille seg litt på siden av scenarioet, i tillegg til Russland og Bakunin og tidspunktet som uproblematisk i forhold til Hofmo.

Bergljot gjør det mulig å skimte Holland i New York.
Et desperat søken etter et kvinnelig utgangspunkt i Amerika.
Nederlenderne var virkelig satt i sving tidlig, men ble etterhvert kneblet.
Med resultatet at England ble den eneste virkelige forbindelsen til noe.

Med Haffs forståelse blir Hofmo det fysiske uttrykket for problematikken.
Det som ligger under er en søken etter det kvinnelige, symbolisert med Kua, men uten mulighet til et kvinnelig uttrykk på annen måte enn som en ironi (Cowboys) og som et minne (Moses).